I dag, 23. mars 2016, er Mira 11 år. Mira utgjorde sammen med Amigo, Arek, Aramis, Leila, Shila og Ambra Norges første Stabijhoun kull fra Kennel Næssgården, Alfi var mamma. De ble født to år før Norsk Stabijhoun klubb var et faktum og på det tidspunktet var det knapt 20 Stabijhoun i Norge.
Min plan med Mira var å trene henne til redningshund, og jeg ba derfor oppdretter Britt om å plukke ut en valp som hadde bruksegenkaper i seg. Valpen måtte ha jaktlyst, være leken og uredd, litt modig og nyskjerrig og med det som utgaspunkt ble Mira valgt. Jeg startet friskt opp i Norske Redningshunder med miljøtrening i de gamle hangarene på Fornebu og vi var i skogen flere dager i uken. Troen på en kommende redniingshund var god.
Mira hadde nok helt sikkert et meget godt utgangspunkt, men som Stabijhoun flest er også hun utstyrt med en tydelig «vil – vil ikke»-mentalitet, og gjentagende repetisjoner med rundering og aportering var morsomt en liten stund og så gadd hun ikke mer. Dette i kombinasjon med at jeg ikke hadde nok tid – man burde stille på trening to ukedager + søndag hver uke – og med små barn og en krevende jobb, gjorde at jeg la opp etter ett par års tid. Men det vi har sett i ettertid er at den grunntreningen og spesielt miljøtreningen vi hadde i Norske Redningshunder, har gitt oss en meget god hund som har vært stabil og trygg i de fleste situasjoner, og som var lett å jobbe og trene videre med i andre situasjoner.
Som leder i Norsk Stabijhoun klubb gleder det meg stort å se at det er stadig flere som bruker stabij-hunden sin til ulike bruksaktiviteter, og også til jakt. Stabijen er ingen typisk jakthund, men flere av dem har mye jakt i seg. En av Miras «sorger» er nok at hverken jeg eller Lise jakter, for hun er aldri så yr og på hugget som når hun er på fjellet. Hun vet av erfaring at rypene kan trykke hvor som helst. Vi ser også at hun tar tydelig stand og jeg er sikker på at med den rette opplæringen kunne hun blitt en god rypejeger. Jeg får mage henvendelser fra folk som skal skaffe seg hund og må jo da beskrive Stabijen så godt det lar seg gjøre. For et par dager siden publiserte Pia Sofie Nilsen sin begrunnelse for valg av Stabijhoun, den falt jeg for og lurer du på om Stabijhoun er den rette hunden for deg, anbefaler jeg å lese Pias beskrivelse her:
«Jeg er opptatt av å ha god kontakt med hunden, og vil ikke ha en hund som er over alle hauger så fort båndet er koblet av. Jeg vil ha en hund som jobber sammen med meg, og som jobber grundig og presist. Jeg liker å ta meg god tid ute i terrenget, og få med meg alle «kriker og kroker», og helst innenfor en avstand som gjør at jeg slipper å gå meg sliten og andpusten frem til der hunden tar stand. Å skyte med hagle når man står å hiver etter pusten er ingen suksess. Samtidig vil jeg ha en hund som har en «av-knapp» når vi ikke jakter, og som heller hviler og er rolig mellom øktene. Attpåtil ønsker jeg å ha mulighet til å bruke hunden til andre ting, ikke bare jakt. Her mener jeg at Stabijhoun er en innertier.»
Vi har som sagt aldri trent jakt og viltspor, men kjenner oss godt igjen i Pias beskrivelse av stabijen. Vi setter enormt stor pris på hengivenheten, «av-knappen», evnen til å hvile og ta livet helt med ro (og gjerne krype opp i fanget og sovne der), og ikke minst den turkameraten Mira er. Det er når vi er i skogen og på fjellet, vi virkelig koser oss sammen, og vi ser hvilken flott hund Stabijen er.
Nå har vi hatt 11 fantastisk gode år med Mira, hun er fortsatt i god form så vi tror og håper på at det kan bli enda flere gode år. I dag, på 11-års dagen sin, har hun travet over to mil i fjellet. Toppbildet med Lise og Mira i fint driv innover i fjellet og videoen under her, beskriver bare at hun fortsatt har mye å gi, og vi gleder oss over hver dag.
Vurderer du å kjøpe Stabijhoun, ta kontakt med avlsrådet vårt, du finner kontkat informasjon her
