En stabijhoun har opprinnelse som muldvarpjeger og dermed er nesen meget godt utviklet. Staheten likeså! Så hvorfor ikke utnytte disse egenskapene til noe nyttig og morsomt?
Noen av oss ønsker å trene blodspor for å kunne bli godkjent ettersøksekvipasje på skadet hjortevilt. Andre synes kanskje det er litt langt utenfor interessefeltet da de ikke er jegere, men da kan man trene for å delta på blodsporkonkurranser. Slike finnes rundt om i landet. Det er en sosial og trivelig aktivitet samt at man får kommet seg ut i skog og mark i all slags vær og båndet mellom deg og hunden din blir styrket. Sprek blir man også, så her er det bare positive konsekvenser 🙂
Hvordan komme i gang?
Det finnes blodsporkurs man kan melde seg på hos hundeklubber eller jegerforeninger. Der får man lære seg grunnleggende om hva det vil si å legge og gå spor og instruktørene er med ut i marka og veileder dere.
Det kan være lurt å gå på et slikt kurs dersom man ikke har peiling på hva dette er, men det er ikke et must. Man kan fint trene selv og bli gode – undertegnede lærte seg selv mens veien ble til engang på tidlig 90-tall så jeg tenkte nå å gi deg tipsene så du slipper å finne opp kruttet på nytt 🙂
Hva trenger du av utstyr:
- En flaske til å ha blodet i – samt en kork med hull i
- Blod (fåes på butikken som matblod eller via slakteri)
- Merkebånd (Felleskjøpet har oppmerkingsbånd på rull à 75 m)
- Klauv (snakk med jegere)
Trenger hunden utstyr?
- Sporline – her finnes mange varianter men den skal minst være fem meter
- Sporsele/halsbånd
Hva med deg da som fører?
- Gode sko og behagelige klær
- Godt humør
- Godbit/belønning til hunden etter endt jobb
- GPS (når du er blitt så god at du har kuttet ut merkebånd men likevel vil ha en viss kontroll på sporet)
Start enkelt. De første sporene trenger ikke være lenger en 60-80 meter og legg dem slik at du har vinden i ryggen. Legg sporet i skogsterreng og la det ligge en time eller to før dere setter igang.
Begynn med å merke ei grein slik at du vet hvor sporstarten er. Spark opp jorda litt og drypp godt med blod der. Dette for at det skal være masse lukt for hunden å starte på.
Deretter går du framover i terrenget mens blodet dryppes fra flaska en gang for hver annet skritt. Pass på at du ikke trør i blodet! Husk å merke greiner sånn innimellom slik at du ikke roter deg vekk 🙂 (Det er utrolig fort gjort å glemme hvor man har gått skal jeg si deg).
På enden av sporet legger du fra deg klauven og du drypper litt ekstra blod der også. Merk sporslutten med et bånd og fortsett så 10 m videre før du vinkler av og kommer deg til utgangspunktet igjen. Ikke gå tilbake i selve sporet.
Så venter dere – går en tur eller drikker kaffe eller går hjem og støvsuger…. jaja. Vente i alle fall!
Når tiden er inne så tar du med deg den forventningsfulle firbeinte og du setter ikke på sporsele og sporline før du er noen meter fra sporstarten. Det er fint om du kan få hunden til å sitte/stå i ro – ritualer er viktige her som i alle andre treningssettinger. Da får hunden roet seg ned og forberedt seg på det han skal gjøre.
Gå fram til sporstarten og la hunden få god tid til å snuse og smake og lukte på dette merkelige blodet. Ikke si noe – la hunden undersøke selv. Mange hunder begynner spontant å følge sporet og da følger du bare etter uten å si noe. Andre hunder er mer skeptiske så de trenger mer tid. Vær tålmodig! Dersom de ikke tør – for noen synes blod lukter skummelt – så får du legge deg ned på alle fire og gå foran med et godt eksempel og lokke ham til deg mens du er såååå interessert i lukta 🙂 Det pleier å fungere.
Så lenge hunden snuser i bakken så følg etter uten å si noe. Han skal få jobbe i fred. Dersom han stopper opp så stopper du også opp – og så venter du og ser hva som skjer. Begynner han å spore igjen så kan du rose forsiktig. Hvis ikke så kan du motivere ham til å snuse ned i bakken – vise litt vei – for hunden har nok ikke helt skjønt HVA det er du ber ham om. Enda! For poletten ramler fort ned og når han først skjønner hva som er meningen med sporinga ligger verden foran deres føtter og bare fantasien stopper dere…
Når hunden kommer fram til sporslutten og snuser på klauven så er det 17.mai og julafta på èngang; masse masse ros for å virkelig vise at han er verdens flinkeste hund!
Veien videre
Man kan trene blodspor når og hvor som helst – det eneste jeg vil si er at å starte sportrening med en uerfaren hund på snø og is ikke er å anbefale. For en rutinert hund er det ikke noe problem men vitringa er dårlig når det er snø og kaldt og det er urettferdig for den uerfarne å måtte bryne seg på vanskeligheter for fort. Ta det i rett tempo!
Øk liggetida, varier sporlengden, tren på forskjellig underlag, ulike temperaturer, over bekker, tidlig på dagen og seint på ettermiddagen – her er det bare fantasien som hemmer dere. Men tren slik at hunden alltid lykkes! For da blir det en positiv opplevelse som han vil ta med seg til neste gang dere skal ut og trene.
Hørtes dette overkommelig ut? Frister det litt? Så kom dere ut i skogen da vel 🙂
