I mars 2005 fikk vi vårt og Norges første kull med Stabijhoun, og vi har alltid strebet etter å få så sunne og friske valper som mulig. Derfor har det vært en selvfølge å høre på råd fra raseklubben i Nederland(NVSW) for å finne passende partnere til våre tisper. Dette for å gjøre alt vi kan for å unngå og doble sykdommer. Men, det er levende individer vi har med å gjøre, så noen garanti har man aldri uansett hvor mye man gjør. Det kan være
kombinasjoner som slår helt feil ut, og dette fikk vi dessverre oppleve med vårt femte kull som ble født i slutten av april 2016.
Det er ikke hyggelig å høre fra en valpekjøper at en valp på 4-5 måneder må operere begge frambena pga diagnosen Short Ulna Syndrome. Man blir veldig satt ut, og ikke minst overrasket da dette er en sykdom som er helt ukjent etter å ha hatt hund i nesten 30 år.
Jeg tok kontakt med raseklubben i Nederland som ikke hadde hørt om dette, derimot var et annet navn kjent
for dem, Radius Curvus (RC). Tok også kontakt med Norsk Kennel Klub som kunne fortelle meg at for noen
raser er det en dominant nedarving, mens det hos enkelte andre er recessiv.
Enkelt forklart er den dominant hvis én eller begge foreldrene har krokete ben, og recessiv hvis begge har rette ben. For vår rase vil det da si at det er en recessiv nedarving.
Veterinær Cecilie Strømstad skriver følgende på Canis.no 13.11.2003:
– «Short ulna» innebærer at den ene av hundens underarmsben ikke vokser som normalt. Dette skyldes en forstyrrelse i rørknoklenes lengdevekst. Rørknoklene vokser i lengden (forlenges)gjennom cellevekst i særskilte vekstplater plassert i hver ende av knokkelen. I underarmen har alle hunder to lange ben (som oss mennesker). Hos friske hunder vokser disse synkront, og underarmen forlenges gradvis i samme takt. Dersom det ene av disse beina ikke vokser i lengden som det skal, kan dette innebære følgende: ett av underarmsbena blir kortere enn det andre, det benet som ikke vokser «bremser» det andre, slik at man får en buet lengdevekst.
Dette fører til at underarmen blir skjev, og at leddene i tilknytning til underarmsbenet ikke får utviklet seg
slik de skal. Litt avhengig av hunden og når lidelsen oppdages, kan feilen korrigeres operativt. I noen tilfeller er
defekten så liten, at betydningen tilsier at operasjon ikke er nødvendig. En veterinær vil kunne vurdere dette utfra
røntgenbilder.
Eierne til alle søsken i kullet ble informert, og alle ble sjekket av veterinær, dog ikke alle med røntgen siden
flere av dem så normale ut med det blotte øyet. Det endte til slutt opp med at tre av fire hanner ble opererte, den
første fikk operert et og et ben mens de to andre som fikk dette konstatert noe
senere opererte begge bena samtidig.
Når man går inn i databasen til NVSW kan man se av de som er registrert med RC at det er flest hanner
som er rammet av dette, men har ikke funnet noen dokumentasjon på at det er kjønnsbundet nedarving. Mest sannsynlig er det nok en del mørketall her siden det nok ikke er mange som blir operert. Noen kan leve et godt liv uten, mens andre blir avlivet. Det sier seg selv at det koster en del både med operasjoner og oppfølginger.
Agria som er det største forsikringsselskapet for hunder her i Norge dekker behandling da de er av den oppfatningen at dette ikke er medfødt, men en utviklingslidelse. All honnør til våre valpekjøpere for
hvordan de har taklet det å ha opererte valper, og som skulle brukt valpetiden sin til noe helt annet enn å ta det med ro. Nå håper vi at operasjonene har vist seg å være vellykkede og at de kan få leve et langt og godt liv videre. De som har blitt opererte skal selvfølgelig ikke brukes i avl, mens foreldre og søsken kan brukes mot
ikke belastede slekter ifølge avlsrådet i NVSW. Og sånn det har blitt nå med både PDA (hjerteproblemer) og
epilepsi er det alt annet enn enkelt å finne partnere til sine tisper. Derfor er det viktig å være ute i god tid før
man planlegger et kull for at klubbene i Norge og Nederland skal få sjekket linjer bakover. Som jeg skrev innledningsvis så har man aldri noen garanti for noe, men at man som oppdretter kan stå rak i ryggen og si at man har gjort så godt man kan er viktig. En ting er i hvert fall sikkert, og det er at man
aldri blir utlært.
